Motorstopp i stormen


Jeg var ca. 12 år den lørdagen vi skulle flytte snekka (åpen båt) fra den faste båtplassen på sildoljefabrikken på Mjølstadneset. Pappa, Stein og jeg skulle ha den til Fosnavåg der vi skulle legge den ved ei av kaiene noen sommerdager.

Som en kunne oppleve på sunnmøre, var det regn og vind. Været var vi vant med, så det var ikke nødvendig å vente på opphold. Vi tok snekka gjennom leia til Straumen for deretter å runde land og komme ut på Holmefjorden klar for siste strekk.

Med en gang vi kom ut på fjorden, økte både vind, regn og bølger. Men vi fortsatte. Vinden tiltok ytterligere etter som vi kom lenger fra land. Vi fikk vestavinden rett forfra, og det kan ikke ha vært langt unna storm i kastene.

Vi forstod at dette var uvær. Baugen på båten reiste seg på bølgetoppene. Stein krøyp fram i forpiggen og krøllet seg sammen på noe tauverk delvis beskyttet av det lille dekket over som var i høyde med rekka. Av oss tre var det han som fikk kjenne båtens største bevegelse opp og ned. Han kjente og hørte sjøen hver gang båten falt ned og støtte inn i neste bølge.

Jeg husker godt minuttene før vi bestemte oss for å snu. Båten tok imot den ene bølgen etter den andre og reiste seg på bølgetoppene. Med baugen hevet tok vinden tak, og jeg følte gang på gang at vinden ikke bare blåste på baugen, men også tok tak i den fremste delen av bunnen. Det var skremmende å kjenne at båten ikke falt ned, men ble holdt oppe av vinden før baugen falt ned i bølgedalen igjen.

Pappa var en hardhaus, men da jeg ymtet frampå at vi kanskje skulle snu, var han enig og dreide båten til babord. I noen kritiske sekunder ville vi få vind og bølger inn fra siden. Båten rullet, og med bensintanken montert på tvers akterut, skvulpet bensinrøret tørt. Det måtte bli motorstopp.

Vi hadde alltid med en jerrykanne ekstra bensin og pappa sleit nok da bensinen både rant ned i tanken og skvulpet ut av trakta.

Motoren startet med påfølgende stopp to, tre ganger. Men så fikk den jevn gange slik at vi kunne dreie baugen mot øst, sør og tilbake til land. Jeg var våt som ei kråke, men glad for å få land under føttene igjen.

Publisert i Barn, Historie, Livet, Natur, Sommer | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (3)

Et par år etter turen med “Ludo”(postet 3. februar -19) fikk jeg en annen tur. Da var jeg med uten pappa. Han vinket meg av gårde fra kaia i Fosnavåg. Det var stuerten som hadde tatt på seg ansvaret å passe på meg. Båten jeg hadde “mønstret” på var M/S “Ragnhild”, hun var eid av Peder Sævik og lå mye oppankret i Sævik (Sævikane, som en sa for å stedfeste land- og sjøområdet). Hun var ca. 60 fot lang, en uvant form på en fiskebåt på de kanter. I ettertid har jeg skjønt at det kan ha vært en større utgave av Colin Archer skøytenes form, i hvert fall over vannlinjen. Hun fungerte som hjelpebåt under sildefisket. Jeg husker hun hadde fått ny motor noe tidligere, og vi guttunger i bygda var imponert over de nye hestekreftene vi hørte at hun hadde fått. Likevel har vel enkelte av dagens 20 fots hurtigbåter like stor eller større motor (syns jeg å huske at Ragnhild hadde fått 140 hk?).   

Det var urolig sjø med dønning, og det tok ikke lang tid ute på feltet før jeg ble sjøsjuk. “Ragnhild” hadde tidlig på dagen blitt hjelpebåt for en av snurperne, og det var hektisk aktivitet ombord. Stuerten skulle jobbe på dekk. Han kunne derfor ikke pleie en sjøsjuk guttunge for lenge av gangen, og for både ham og meg var det en god løsning å finne ei køye til meg med ei bøtte på dørken.

Søvnen må ha tatt meg, for jeg våknet av at stuerten røsket forsiktig i meg. Det viste seg at fisket var over og vi var på vei innover til land. Sjøen begynte å legge seg da vi var kommet på høyde med land, bare lange, slake dønninger skøyv aktenfra på ei godt lastet Ragnhild. Holmefjorden var stille og rolig, men jeg husker ingen ting av ankomsten hos Voldnes sildemottak eller gåturen hjem fra kaia.

Denne min andre og siste tur på sildefiske var ikke mye å skryte av, men jeg kan likevel si at jeg var der. Så er det jo slik at alle våre erfaringer er med og former oss og blir del av ballasten vi bringer med oss videre.  

M/S Ragnhild.
Bilde fra Anton Sævik
Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Livet, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skoleungdom og aristokrati

 

All ære til skoleelevene som gjør
oss etablerte oppmerksom på
elendigheten vi øyensynlig har stelt
til. Trist å tenke på at det er de
unge som sitter med regningen etter
at vi (de eldre), på en måte har
levd et behagelig liv på kreditt.

  "Etter oss kommer syndfloden" ...
sa Ludvig 15. og ante at det ville
bli tyngre dager for den kommende
slekt.

  Han tenkte på overfloden og
sløseriet! Kongen og overklassen
visste nok at det utsvevende og
luksuriøse livet deres før eller
siden måtte ta slutt. Noen år
senere, i 1789, kom syndfloden i
form av den franske revolusjon.

  De som ble ansett å høre til
aristokratiet, og som ble
halshugget da massene tok over,
var de rike, de som hadde mest
penger og brukte dem på seg selv.
De halshuggede hadde ikke brydd
seg om de lavere lag av
befolkningen, de hardt arbeidende
og underbetalte. De som opphøyet
seg selv, ble med makt erstattet
av nettopp de undertrykte.   

  Slapp av folkens, det er 230
år siden. Slike ovenfraogned-
oldninger finnes  ikke lenger
(var jeg ironisk nå?). I dag har
vi demokrati, og det betyr at de
folkevalgte hører på de som har
valgt dem. Hvis ikke kommer de
på moderne vis til å bli
valghugget.

  Har massene begynt å røre på
seg?






Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Kommentarer, Livet, Livsstil, Livsvisdom, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Båra bryt mot land

 
Jeg så Magne Nærøs video på Instagram, der han skriver at
"Båra bryt mot land i Goksøyra" og det dukket opp noen ord om

Havet

Stig på dønning
rullar fram
og dreg seg utatt
båra burar
bylgjar
brenn og
skummar
frådar
skuvar stein
riv i taren
hamrar
gjev oss grøde
liv og daude
Utan hadde Tellus ingen livnad
«Båra bryt mot land i Goksøyra». Bilde fra Magne Nærø’s Instagramkonto
Publisert i Natur, Sitater | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Frokost på riggen

Denne historien skjedde for tolv-femten år siden på et jobboppdrag.

Etter å ha kjørt over fjellet på ettermiddagen hadde jeg tatt inn for overnatting ved en fjord innafor Haugesund. Jobben var å kontrollere deler av rustbeskyttelsen i ballasttankene på en borerigg. Den var kommet inn fra feltet for femårs-klassing, altså for å få godkjenning av Veritas for en ny fem års periode.

Hotellet, for å kalle det så, hadde ikke betjening om natten. Om kvelden planla jeg derfor neste morgens frokost og måtte bestemme om jeg ville vente på hotellets morgenservering eller komme meg tidlig ombord og få meg mat der før jobbingen. Jeg valgte det siste.  

Ombord på riggen var det å komme seg på brua og melde sin ankomst. Vakthavende fikk vite at jeg stilte opp på tom mage, men beskjeden til meg var at frokosten var over og det var derfor ingen ting å hente før lunsj. Han skjønte tydeligvis min frustrasjon og ga meg et hemmelig tips: Nede på dekk, før inngangen til byssa er det en dør. Der inne står det noe mat som du kan ta.

Jeg fikk plassert verktøybagen, kom meg ned til riktig dekk og fant den “hemmelige” døren. På innsiden var det et rom på 2 x 1 m der det sto en tønne med en del tauverk oppå. Oppå tauet sto en tallerken full av påsmurte brødskiver. La meg ikke kalle det snitter, men lekkert så det ut og appetitten ble på ingen måte undertrykt.   

Jeg funderte ikke mye over hvorfor tallerkenen stod i dette rommet på størrelse med et stort kjøleskap, tok tallerkenen og gikk inn neste dør – til byssa. Rommet var relativt stort, inn til høyre var den lange serveringsdisken, der var det trukket ned og stengt inn til kjøkkenavdelingen.

Rett fram, på motsatt side av lokalet satt det tre karer, den ene kledd i hvitt, åpenbart en kokk. Jeg overså dem og dreide til venstre inn i rommet der jeg fant meg et bord og satte meg. Som Morgan Kane pleide, satte jeg meg med ryggen mot veggen, jeg hadde de tre foran meg til venstre og inngangsdøren foran til høyre. Jeg hadde ikke annen tallerken enn den jeg hadde med meg utenfra, og kaffe eller vann lette jeg ikke etter, jeg holdt meg lavt i terrenget. Mens jeg tygde jevnt og målbevisst vekslet jeg mellom å kikke ned på tallerkenen eller hevet hodet og lot blikket sveipe sideveis. På den måten overså jeg de tre og burde ha inngitt en visst inntrykk av ro.  

Jeg hadde vel fått i meg et par skiver da døren gikk opp og det kom inn en kar. Han gikk rett bort til bordet der kokken satt, satte begge håndflatene i bordplata med god sideveis støtte samtidig som han lente seg forover mot kokken, og det var åpenbart at det foregikk en samtale der. Så gikk han.

Nå reiste kokken seg og kom bort til meg. “Hvor fikk du den maten”, spurte han. “De sa på brua at frokosten var over, men jeg kunne ta den maten som stod i redskapsrommet utenfor her”, sa jeg. “Det der var maten til fartøysjefen”, fikk jeg vite.

Jeg husker ikke hvordan jeg avsluttet måltidet, men senere på dagen fikk jeg både lunsj og middag før jeg kunne starte på hjemreisen etter endt oppdrag. Og jeg kan se for meg at vakthavende som tipset meg om maten, ved første anledning spurte fartøysjefen hvordan frokosten smakte i dag. Var de normalt joviale folk ble det nok ordentlig muntert, for her hadde han helt plutselig fått muligheten til en skikkelig practical joke. Og jeg var plassert i hovedrollen.

 

Publisert i Arbeid, Historie, Humor, Livet, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valentine på Valentinedagen

Jeg har egen dame, min Valentine
Og hun har jo meg, er jeg Valentin?
Det sies at hun skal ha blomster så fine
helst fulgt av ord som: Til kjæresten min

Tenk jeg, Valentin, får kaker til kaffen
hun fikser og steller så det blir kos
og hun tillater både jobb og slaraffen
Joda, min Valentine, hun skal ha ros

Valentin med sin Valentine
Valentin med sin Valentine
Publisert i Dikt, Humor, Kommentarer, Kvinner, Vennskap | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Sildefiske (2)

På websiden til Gerh. Voldnes AS, www.voldnes.no fant jeg et bilde fra 1955 som illustrerer situasjonen under sildefisket da jeg vokste opp (se innlegget mitt 2.2.19).

Snurperne kom inn om ettermiddagen og kvelden og lå utenpå hverandre inne ved Voldnes’ sildemottak der de ventet på å få levere. Da jeg var 7 til 9 år bodde vi i bunnen av Skarabakken, det var bare noen hundre meter til Voldnes’ sildoljefabrikk. Det hendte at vi gutter lurte oss inn på mottaket, og jeg husker å stå ved siden av trakta der silda fra båtene ble sluppet oppi. Silda flommet ned i trakta, men noe spratt opp/ut og produksjonsgulvet fyltes sakte men sikkert av overskuddssild. Her var det bare å plukke, men jeg tenkte aldri på matauk. Tror heller ikke folk i Fosnavåg betalte mye for silda som var selvsagt kost i alle hjem.   

Når vi gutta var inne på produksjonen, hadde vi gjerne på oss støvler. Så fant vi en binge der vi kunne vasse i sild, og formålet var å skaffe seg status. I sildebingen ble støvlene belagt med sølvglinsende sildeflass mens vi vasset. Nå var det bare å gå med støvlene til hverdags og vise at du var en av gutta.    

Det var et yrende liv i Vågen under sildefisket, og om kvelden hadde fiskerne fri. Mange bodde i båtene og tok seg gjerne en tur på land om kvelden. Det var ofte snø på den tiden av året (snøen lå i max. 14 dager før neste mildvær), og vi guttunger kjørte rattkjelke om kveldene. Kom det noen fiskere forbi som skulle på kafé, tilbød vi skyss ned den 50-100 m lange bakken fra Voldnes’ store overnattingshus, Urheim. I bunnen av bakken fikk vi gjerne noen småpenger som takk for turen, stor stas for oss.

Da sildoljefabrikkene var i produksjon, la røyken fra pipene seg over bygda. Sildoljefabrikken til Gerhard Voldnes lå innerst i Vågen (Fosnavåg). Røyken fra sildoljeproduksjonen steig opp og over fjellet innerst i Vågen og fulgte så bakken ned på andre sida, bl.a. til Lisjebøen der vi bodde. Den karakteristisk lukta var ikke god, men alle kunne tåle det siden det luktet penger, som en sa.

Fosnavåg 1955 fra voldnes.no

.
.
.
.
.

Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Livsvisdom, Mat, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (1)

Vinteren 1956 gikk jeg i 1. klasse på folkeskolen i Fosnavåg. Kommunen var bygd opp på fisket, og ikke minst var sildefisket av stor betydning for lokalsamfunnet. Noen uker i januar-februar lå snurperne og hjelpebåtene inne i Vågen fortøyd side om side tvers over sundet, og i rekke på rekke, baugen på den ene båten stort sett inntil akterenden på båten foran. Slik ble hele Vågen fylt med båter som om morgenen skulle ut på feltet for å leite etter silda.

Som guttunge fikk jeg også være med på sildefiske, en dagstur to forskjellige år. Første gang var på Petter K. Sæviks M/S “Ludo”, en stålbåt, 70 fot lang, sannsynligvis mer. Lengden har jeg anslått og sammenligner med slik jeg husker farfars båt «Packing» på 60 fot. Baugen på «Ludo» gikk rett og vertikalt opp fra vannlinja. Akterut skrådde den svakt fra vannlinja opp til akterenden, som akterenden gjorde på de klassiske seilbåtene fra 20-tallet.  

Pappa og jeg hadde fått lov til å være med om bord, skal vi si som turister, og fikk på den måten oppleve det som foregikk. Jeg husker det relativt rolige havet. I ettertid har jeg tenkt at vi må ha vært i området mellom Stadt og Svinøy. Å få nærmest flatt hav der vinterstid må ha vært en sjeldenhet. Jeg husker roen på brua i den tidlige fasen, ekkoloddet som i perioder ble studert nøye, til operatøren, for å kalle ham det, lakonisk slo fast at: Her har vi ho, ja.   

Jeg fikk vel ikke med meg at nota gikk ut, men jeg husker notbåtene og silda som ble håvet inn. Det må ha vært et vellykket kast, for over radio ble det anmodet om en  hjelpebåt som kom og fikk lastet inn sin andel av det vellykkede kastet.

Hjemturen etter sildefiske med M/S Ludo. Notbåtene er fortøyd slik at de tre båtene ligger side om side
To notbåter i arbeid samt en lettbåt.
Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Natur, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Forlovelsen

I kveld er det 50 år siden jeg ble forlovet med min kjære Ann-Torunn. Jeg må gratulere oss med dagen, men kanskje helst takke henne for at hun var med og gjorde oss til et par. Vi hadde kjent hverandre i 3 unge år, fra jeg kom inn i vennegjengen som hun var en del av.

Jeg traff henne noen måneder etter at jeg i 1965 flyttet fra Fosnavåg til Langesund. Skriftspråket skiftet fra nynorsk til bokmål, men av og til kommer fortsatt ord på nynorsk, f.eks. som i Hankatten. Jeg tenkte ikke på Ann-Torunn og meg da jeg skrev denne, men i ettertid syns jeg kanskje at det kunne passe:

Om eg var ein katt som ingen ting eigde
då gjekk eg nok ute kvar einaste natt
eg virra og mjaua og mol og håpa
at eg skulle råka på deg, du min skatt

Om det hende meg då var eg’kje fattig
då hadde eg alt det eg ynskte på jord
eg strauk deg med poten og gjorde deg lustig
og eg skulle gje deg alle kjærleikens ord

—————-

And here my attempt to translate this western-Norwegian to English:

If I was a cat, an owner of nothing
I probably searched outside every night
I teased my head and mumbled friendly, hoping
that I should find you, alive from my dreams

If that happened to me then I was not poor
‘cause all that I wanted I had here on earth
I stroked with my paw, made me your desire
and gave you all words that’s related to love

Publisert i Dikt, Historie, Kommentarer, Langesund, Livet, Livsvisdom, Vennskap | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Brexit

I dag bladde jeg litt i en bok jeg nylig har lest og fant dette som jeg syns passet for dagen: “I kjølvannet av Brexit-avstemningen innvendte biologen Richard Dawkins at det store flertallet av briter – deriblant ham selv – aldri burde blitt spurt om å delta i folkeavstemningen, fordi de ikke hadde god nok bakgrunn i økonomi og statsvitenskap. Man kunne like gjerne holde en nasjonal folkeavstemning om hvorvidt Einstein regnet riktig …”. Fra boken av historikeren Harari: 20 tanker for det 21. århundre.

——-

Einstein ville kanskje sagt noe slikt som at dess raskere britene går ut av EU dess høyere i andre blir kostnadene for den enkelte brite.

i andre !

du tok den ? 🙂

Publisert i Kommentarer, Samfunn | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Hundehuset

Da jeg var guttunge, i 7-års alderen, bodde vi en periode hos farmor og farfar på Remøya. Radiosendingen begynte ikke før i 4-5 tiden på ettermiddagen, med tradisjonell felemusikk en halv times tid, og hver kveld i 7 tiden var det nyheter. Det var jevnlig rapport fra London om den politiske situasjonen der borte, og det var en ting jeg ikke helt skjønte. Jeg spurte derfor de voksne hva dette hundehuset var som de snakket om. Farmor krøket seg sammen, slo håndflatene på lårene og lo en hjertelig latter.

Rapportene hadde selvsagt vært om situasjonen i Underhuset. Det var jo ikke godt for en liten gutt å skjønne.

I kveld ble det i Urix på TV lovet et ordentlig bikkjeslagsmål i Underhuset på onsdag. Tror det passer bra å love et ordentlig bikkjeslagsmål i hundehuset der borte i London.     

.

.

.

.

Publisert i Historie, Kommentarer, Livsvisdom, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mann i kor

En rettskaffen kar i et kor
inntok basskrakken nå som i fjor
Han var staselig kledd
men litt skjelven og redd
Når vil de skjønne at jeg er tenor?

.

.

.

.

Publisert i Fritid, Limerick, Samfunn | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar