Et eventyr – 1980

(lest på Skarpenord’s firmajulebord i 1980)

Det var en gang en ballong, en slik som en kan blåse opp. Med en gang den var laget, ble det ansatt blåsere, og de begynte å blåse luft i ballongen.

Tiden gikk og ballongen ble større og større, flere blåsere ble ansatt, og det hele ble etter hvert en ruvende sak som ble lagt merke til lange veier, for det var ikke mange slike ballonger å se på den tiden.

Da det var gått mange år ble det imidlertid uvær, og mye luft ble presset ut, og da var det mange blåsere som sluttet frivillig, og andre igjen måtte slutte selv om de ikke hadde lyst. Ja, faktum er at antall blåsere ble reduert fra 130 til ca. 100 på et par år.

En tid så det ut til at ballongen skulle falle helt sammen, men de blåserne som var igjen klarte å holde den utspilt helt til uværet ga seg.

Uværet ble etterfulgt av vindstille og godvær, og da økte volumet igjen. Ballongen ble veldig lett å blåse opp, og det ble ansatt blåsere igjen slik at det var 180 av dem.

Disse blåste tydeligvis alt de orket, og nå skjedde noe rart. De som ikke var med i blåsegjengen, men bare stod og så på, syntes etter hvert at ballongen begynte å stige.

Det syntes mange av blåserne også, men her var det uenighet, for mange syntes at de fortsatt hadde begge beina på jorda.

Nå var jo ballongen rund, så begge forklaringene var nok riktig, noen av blåserne hang og dinglet med beina, andre krøket tærne fast i bakken og holdt igjen det de maktet. Og at de holdt igjen hadde sin naturlige forklaring.

De visste at uvær og godvær veksler, og de hadde uværet i friskt minne. Dersom hele gjengen nå slapp taket i bakken, ville ballongen stige mot de høye sfærer.

Og hvem vil ikke være der, vel og merke når det er godvær.

Men selv en lett bris kan bli til storm, og da skal det god manøvrering og en kontrollert utblåsning til for å få ballongen vel ned på bakken igjen.

Alle eventyr har en lykkelig slutt. Dette eventyret er imidlertid ikke avsluttet, og slutten er blant annet avhengig av at de fleste av blåserne har bakkekontakt, klar til å møte uvær som ut fra meteorologiske statistikker ganske sikkert vil komme.

Langesund, 19.12.1980

Perry Sævik

.

En lørdag 3 år senere, jeg var 35 år, fikk jeg en telefon fra grynder, direktør og hovedaksjonær i firmaet som spurte om jeg ville komme på kontoret hans, han trengte hjelp til noe.

Firmaet hadde flere sekretærer og folk i administrasjonen, økonomisjef med assistenter, daglig leder med tittel Soussjef, salgssjefer i fleng, teknisk sjef, likeens tegnere, flere personer sidestilt med meg, eget verksted med mange ansatte på gølvet og høyere opp, og ikke minst montører i hopetall.

Hovedaksjonæren var på kontoret sammen med kona. Han følte seg overlatt til seg selv – han hadde ingen han følte han kunne stole på, følte jeg.

Jeg har tenkt på det mange ganger: Innenfor en avstand på 5 km bodde mange som han kunne ha ringt til. Han ringte til meg.   

Han måtte ha hjelp til å skrive noe, han skulle sende en fax til utlandet, han skulle tilby noen å overta firmaet.

Senere skal han ha sagt at han hadde dårlige rådgivere. Han var ingeniør, økonomien overlot han til soussjef og økonomisjef.

Firmaet ble etter hvert solgt og hans andel ble 51 % av 1 krone. Norsk kjøper, som melket firmaet ved å selge eiendommene, og senere solgte det som var igjen av selve virksomheten.

 

Reklamer