Frokost på riggen

Denne historien skjedde for tolv-femten år siden på et jobboppdrag.

Etter å ha kjørt over fjellet på ettermiddagen hadde jeg tatt inn for overnatting ved en fjord innafor Haugesund. Jobben var å kontrollere deler av rustbeskyttelsen i ballasttankene på en borerigg. Den var kommet inn fra feltet for femårs-klassing, altså for å få godkjenning av Veritas for en ny fem års periode.

Hotellet, for å kalle det så, hadde ikke betjening om natten. Om kvelden planla jeg derfor neste morgens frokost og måtte bestemme om jeg ville vente på hotellets morgenservering eller komme meg tidlig ombord og få meg mat der før jobbingen. Jeg valgte det siste.  

Ombord på riggen var det å komme seg på brua og melde sin ankomst. Vakthavende fikk vite at jeg stilte opp på tom mage, men beskjeden til meg var at frokosten var over og det var derfor ingen ting å hente før lunsj. Han skjønte tydeligvis min frustrasjon og ga meg et hemmelig tips: Nede på dekk, før inngangen til byssa er det en dør. Der inne står det noe mat som du kan ta.

Jeg fikk plassert verktøybagen, kom meg ned til riktig dekk og fant den “hemmelige” døren. På innsiden var det et rom på 2 x 1 m der det sto en tønne med en del tauverk oppå. Oppå tauet sto en tallerken full av påsmurte brødskiver. La meg ikke kalle det snitter, men lekkert så det ut og appetitten ble på ingen måte undertrykt.   

Jeg funderte ikke mye over hvorfor tallerkenen stod i dette rommet på størrelse med et stort kjøleskap, tok tallerkenen og gikk inn neste dør – til byssa. Rommet var relativt stort, inn til høyre var den lange serveringsdisken, der var det trukket ned og stengt inn til kjøkkenavdelingen.

Rett fram, på motsatt side av lokalet satt det tre karer, den ene kledd i hvitt, åpenbart en kokk. Jeg overså dem og dreide til venstre inn i rommet der jeg fant meg et bord og satte meg. Som Morgan Kane pleide, satte jeg meg med ryggen mot veggen, jeg hadde de tre foran meg til venstre og inngangsdøren foran til høyre. Jeg hadde ikke annen tallerken enn den jeg hadde med meg utenfra, og kaffe eller vann lette jeg ikke etter, jeg holdt meg lavt i terrenget. Mens jeg tygde jevnt og målbevisst vekslet jeg mellom å kikke ned på tallerkenen eller hevet hodet og lot blikket sveipe sideveis. På den måten overså jeg de tre og burde ha inngitt en visst inntrykk av ro.  

Jeg hadde vel fått i meg et par skiver da døren gikk opp og det kom inn en kar. Han gikk rett bort til bordet der kokken satt, satte begge håndflatene i bordplata med god sideveis støtte samtidig som han lente seg forover mot kokken, og det var åpenbart at det foregikk en samtale der. Så gikk han.

Nå reiste kokken seg og kom bort til meg. “Hvor fikk du den maten”, spurte han. “De sa på brua at frokosten var over, men jeg kunne ta den maten som stod i redskapsrommet utenfor her”, sa jeg. “Det der var maten til fartøysjefen”, fikk jeg vite.

Jeg husker ikke hvordan jeg avsluttet måltidet, men senere på dagen fikk jeg både lunsj og middag før jeg kunne starte på hjemreisen etter endt oppdrag. Og jeg kan se for meg at vakthavende som tipset meg om maten, ved første anledning spurte fartøysjefen hvordan frokosten smakte i dag. Var de normalt joviale folk ble det nok ordentlig muntert, for her hadde han helt plutselig fått muligheten til en skikkelig practical joke. Og jeg var plassert i hovedrollen.

 

Om PyS

Living in Norway. As alternative stays in Spain.
Dette innlegget ble publisert i Arbeid, Historie, Humor, Livet, Samfunn og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Velkommen til å kommentere.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..