Fasaden

Jeg og en annen som skriver litt, var en gang enige om at når vi skriver, så kan teksten selv ta føringen, du vet liksom ikke hvor det ender. Slik som under, etter en uskyldig samtale ved porten min:

Fasaden

En nabo kom bortom, vi tok oss en prat
jeg hadde akkurat vasket porten
Om jeg ikke gjør no’, syns jeg selv jeg er lat
og jeg vil ikke vær’ av den sorten

Jeg sa det til gjesten, jeg må vaske litt
det hører til gjøren og laden
jeg vet at med tiden gror rust og skitt
og det er ikke bra for fasaden

Porten er fin den, den skinner i hvitt
gir bud om en ryddig eier?
Fra utsiden syns hverken støv eller skitt
for han spyler, soper og feier

Er det slik og i det levde liv?
Å vise fram møkk vil vi hindre?
Vi gjør alt for å skjule den smertens kniv
som stikker så vondt i vårt indre

Reklamer

Om PyS

Living in Norway. As alternative stays in Spain.
Dette innlegget ble publisert i Dikt, Livet, Livsvisdom og merket med . Bokmerk permalenken.

Velkommen til å kommentere.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s