Frokost på riggen

Denne historien skjedde for tolv-femten år siden på et jobboppdrag.

Etter å ha kjørt over fjellet på ettermiddagen hadde jeg tatt inn for overnatting ved en fjord innafor Haugesund. Jobben var å kontrollere deler av rustbeskyttelsen i ballasttankene på en borerigg. Den var kommet inn fra feltet for femårs-klassing, altså for å få godkjenning av Veritas for en ny fem års periode.

Hotellet, for å kalle det så, hadde ikke betjening om natten. Om kvelden planla jeg derfor neste morgens frokost og måtte bestemme om jeg ville vente på hotellets morgenservering eller komme meg tidlig ombord og få meg mat der før jobbingen. Jeg valgte det siste.  

Ombord på riggen var det å komme seg på brua og melde sin ankomst. Vakthavende fikk vite at jeg stilte opp på tom mage, men beskjeden til meg var at frokosten var over og det var derfor ingen ting å hente før lunsj. Han skjønte tydeligvis min frustrasjon og ga meg et hemmelig tips: Nede på dekk, før inngangen til byssa er det en dør. Der inne står det noe mat som du kan ta.

Jeg fikk plassert verktøybagen, kom meg ned til riktig dekk og fant den “hemmelige” døren. På innsiden var det et rom på 2 x 1 m der det sto en tønne med en del tauverk oppå. Oppå tauet sto en tallerken full av påsmurte brødskiver. La meg ikke kalle det snitter, men lekkert så det ut og appetitten ble på ingen måte undertrykt.   

Jeg funderte ikke mye over hvorfor tallerkenen stod i dette rommet på størrelse med et stort kjøleskap, tok tallerkenen og gikk inn neste dør – til byssa. Rommet var relativt stort, inn til høyre var den lange serveringsdisken, der var det trukket ned og stengt inn til kjøkkenavdelingen.

Rett fram, på motsatt side av lokalet satt det tre karer, den ene kledd i hvitt, åpenbart en kokk. Jeg overså dem og dreide til venstre inn i rommet der jeg fant meg et bord og satte meg. Som Morgan Kane pleide, satte jeg meg med ryggen mot veggen, jeg hadde de tre foran meg til venstre og inngangsdøren foran til høyre. Jeg hadde ikke annen tallerken enn den jeg hadde med meg utenfra, og kaffe eller vann lette jeg ikke etter, jeg holdt meg lavt i terrenget. Mens jeg tygde jevnt og målbevisst vekslet jeg mellom å kikke ned på tallerkenen eller hevet hodet og lot blikket sveipe sideveis. På den måten overså jeg de tre og burde ha inngitt en visst inntrykk av ro.  

Jeg hadde vel fått i meg et par skiver da døren gikk opp og det kom inn en kar. Han gikk rett bort til bordet der kokken satt, satte begge håndflatene i bordplata med god sideveis støtte samtidig som han lente seg forover mot kokken, og det var åpenbart at det foregikk en samtale der. Så gikk han.

Nå reiste kokken seg og kom bort til meg. “Hvor fikk du den maten”, spurte han. “De sa på brua at frokosten var over, men jeg kunne ta den maten som stod i redskapsrommet utenfor her”, sa jeg. “Det der var maten til fartøysjefen”, fikk jeg vite.

Jeg husker ikke hvordan jeg avsluttet måltidet, men senere på dagen fikk jeg både lunsj og middag før jeg kunne starte på hjemreisen etter endt oppdrag. Og jeg kan se for meg at vakthavende som tipset meg om maten, ved første anledning spurte fartøysjefen hvordan frokosten smakte i dag. Var de normalt joviale folk ble det nok ordentlig muntert, for her hadde han helt plutselig fått muligheten til en skikkelig practical joke. Og jeg var plassert i hovedrollen.

 

Reklamer
Publisert i Arbeid, Historie, Humor, Livet, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valentine på Valentinedagen

Jeg har egen dame, min Valentine
Og hun har jo meg, er jeg Valentin?
Det sies at hun skal ha blomster så fine
helst fulgt av ord som: Til kjæresten min

Tenk jeg, Valentin, får kaker til kaffen
hun fikser og steller så det blir kos
og hun tillater både jobb og slaraffen
Joda, min Valentine, hun skal ha ros

Valentin med sin Valentine
Valentin med sin Valentine
Publisert i Dikt, Humor, Kommentarer, Kvinner, Vennskap | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Sildefiske (2)

På websiden til Gerh. Voldnes AS, www.voldnes.no fant jeg et bilde fra 1955 som illustrerer situasjonen under sildefisket da jeg vokste opp (se innlegget mitt 2.2.19).

Snurperne kom inn om ettermiddagen og kvelden og lå utenpå hverandre inne ved Voldnes’ sildemottak der de ventet på å få levere. Da jeg var 7 til 9 år bodde vi i bunnen av Skarabakken, det var bare noen hundre meter til Voldnes’ sildoljefabrikk. Det hendte at vi gutter lurte oss inn på mottaket, og jeg husker å stå ved siden av trakta der silda fra båtene ble sluppet oppi. Silda flommet ned i trakta, men noe spratt opp/ut og produksjonsgulvet fyltes sakte men sikkert av overskuddssild. Her var det bare å plukke, men jeg tenkte aldri på matauk. Tror heller ikke folk i Fosnavåg betalte mye for silda som var selvsagt kost i alle hjem.   

Når vi gutta var inne på produksjonen, hadde vi gjerne på oss støvler. Så fant vi en binge der vi kunne vasse i sild, og formålet var å skaffe seg status. I sildebingen ble støvlene belagt med sølvglinsende sildeflass mens vi vasset. Nå var det bare å gå med støvlene til hverdags og vise at du var en av gutta.    

Det var et yrende liv i Vågen under sildefisket, og om kvelden hadde fiskerne fri. Mange bodde i båtene og tok seg gjerne en tur på land om kvelden. Det var ofte snø på den tiden av året (snøen lå i max. 14 dager før neste mildvær), og vi guttunger kjørte rattkjelke om kveldene. Kom det noen fiskere forbi som skulle på kafé, tilbød vi skyss ned den 50-100 m lange bakken fra Voldnes’ store overnattingshus, Urheim. I bunnen av bakken fikk vi gjerne noen småpenger som takk for turen, stor stas for oss.

Da sildoljefabrikkene var i produksjon, la røyken fra pipene seg over bygda. Sildoljefabrikken til Gerhard Voldnes lå innerst i Vågen (Fosnavåg). Røyken fra sildoljeproduksjonen steig opp og over fjellet innerst i Vågen og fulgte så bakken ned på andre sida, bl.a. til Lisjebøen der vi bodde. Den karakteristisk lukta var ikke god, men alle kunne tåle det siden det luktet penger, som en sa.

Fosnavåg 1955 fra voldnes.no

.
.
.
.
.

Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Livsvisdom, Mat, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (1)

Vinteren 1956 gikk jeg i 1. klasse på folkeskolen i Fosnavåg. Kommunen var bygd opp på fisket, og ikke minst var sildefisket av stor betydning for lokalsamfunnet. Noen uker i januar-februar lå snurperne og hjelpebåtene inne i Vågen fortøyd side om side tvers over sundet, og i rekke på rekke, baugen på den ene båten stort sett inntil akterenden på båten foran. Slik ble hele Vågen fylt med båter som om morgenen skulle ut på feltet for å leite etter silda.

Som guttunge fikk jeg også være med på sildefiske, en dagstur to forskjellige år. Første gang var på Petter K. Sæviks M/S “Ludo”, en stålbåt, 70 fot lang, sannsynligvis mer. Lengden har jeg anslått og sammenligner med slik jeg husker farfars båt «Packing» på 60 fot. Baugen på «Ludo» gikk rett og vertikalt opp fra vannlinja. Akterut skrådde den svakt fra vannlinja opp til akterenden, som akterenden gjorde på de klassiske seilbåtene fra 20-tallet.  

Pappa og jeg hadde fått lov til å være med om bord, skal vi si som turister, og fikk på den måten oppleve det som foregikk. Jeg husker det relativt rolige havet. I ettertid har jeg tenkt at vi må ha vært i området mellom Stadt og Svinøy. Å få nærmest flatt hav der vinterstid må ha vært en sjeldenhet. Jeg husker roen på brua i den tidlige fasen, ekkoloddet som i perioder ble studert nøye, til operatøren, for å kalle ham det, lakonisk slo fast at: Her har vi ho, ja.   

Jeg fikk vel ikke med meg at nota gikk ut, men jeg husker notbåtene og silda som ble håvet inn. Det må ha vært et vellykket kast, for over radio ble det anmodet om en  hjelpebåt som kom og fikk lastet inn sin andel av det vellykkede kastet.

Hjemturen etter sildefiske med M/S Ludo. Notbåtene er fortøyd slik at de tre båtene ligger side om side
To notbåter i arbeid samt en lettbåt.
Publisert i Arbeid, Historie, Livet, Natur, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Forlovelsen

I kveld er det 50 år siden jeg ble forlovet med min kjære Ann-Torunn. Jeg må gratulere oss med dagen, men kanskje helst takke henne for at hun var med og gjorde oss til et par. Vi hadde kjent hverandre i 3 unge år, fra jeg kom inn i vennegjengen som hun var en del av.

Jeg traff henne noen måneder etter at jeg i 1965 flyttet fra Fosnavåg til Langesund. Skriftspråket skiftet fra nynorsk til bokmål, men av og til kommer fortsatt ord på nynorsk, f.eks. som i Hankatten. Jeg tenkte ikke på Ann-Torunn og meg da jeg skrev denne, men i ettertid syns jeg kanskje at det kunne passe:

Om eg var ein katt som ingen ting eigde
då gjekk eg nok ute kvar einaste natt
eg virra og mjaua og mol og håpa
at eg skulle råka på deg, du min skatt

Om det hende meg då var eg’kje fattig
då hadde eg alt det eg ynskte på jord
eg strauk deg med poten og gjorde deg lustig
og eg skulle gje deg alle kjærleikens ord

—————-

And here my attempt to translate this western-Norwegian to English:

If I was a cat, an owner of nothing
I probably searched outside every night
I teased my head and mumbled friendly, hoping
that I should find you, alive from my dreams

If that happened to me then I was not poor
‘cause all that I wanted I had here on earth
I stroked with my paw, made me your desire
and gave you all words that’s related to love

Publisert i Dikt, Historie, Kommentarer, Langesund, Livet, Livsvisdom, Vennskap | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Brexit

I dag bladde jeg litt i en bok jeg nylig har lest og fant dette som jeg syns passet for dagen: “I kjølvannet av Brexit-avstemningen innvendte biologen Richard Dawkins at det store flertallet av briter – deriblant ham selv – aldri burde blitt spurt om å delta i folkeavstemningen, fordi de ikke hadde god nok bakgrunn i økonomi og statsvitenskap. Man kunne like gjerne holde en nasjonal folkeavstemning om hvorvidt Einstein regnet riktig …”. Fra boken av historikeren Harari: 20 tanker for det 21. århundre.

——-

Einstein ville kanskje sagt noe slikt som at dess raskere britene går ut av EU dess høyere i andre blir kostnadene for den enkelte brite.

i andre !

du tok den ? 🙂

Publisert i Kommentarer, Samfunn | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Hundehuset

Da jeg var guttunge, i 7-års alderen, bodde vi en periode hos farmor og farfar på Remøya. Radiosendingen begynte ikke før i 4-5 tiden på ettermiddagen, med tradisjonell felemusikk en halv times tid, og hver kveld i 7 tiden var det nyheter. Det var jevnlig rapport fra London om den politiske situasjonen der borte, og det var en ting jeg ikke helt skjønte. Jeg spurte derfor de voksne hva dette hundehuset var som de snakket om. Farmor krøket seg sammen, slo håndflatene på lårene og lo en hjertelig latter.

Rapportene hadde selvsagt vært om situasjonen i Underhuset. Det var jo ikke godt for en liten gutt å skjønne.

I kveld ble det i Urix på TV lovet et ordentlig bikkjeslagsmål i Underhuset på onsdag. Tror det passer bra å love et ordentlig bikkjeslagsmål i hundehuset der borte i London.     

.

.

.

.

Publisert i Historie, Kommentarer, Livsvisdom, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mann i kor

En rettskaffen kar i et kor
inntok basskrakken nå som i fjor
Han var staselig kledd
men litt skjelven og redd
Når vil de skjønne at jeg er tenor?

.

.

.

.

Publisert i Fritid, Limerick, Samfunn | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Julekvelden


Snøfnuggene dalte fra skyfri himmel
en ønskesituasjon siden solen nettopp hadde snudd

Men i stedet for at snøen la seg mykt over markene
så viste det seg at det var stjerner som funklet og blunket i barnas øyne
der de stod og så opp mot himmelen.

Det var stor uenighet om hvem eller hva de lengselsfullt stod og så etter på julaften.

dsc06642

.

 

.

.

 

 

 

 

Publisert i Barn, Dikt, Historie, Jul, Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tidsreisen

Dersom jeg kunne reise i tiden måtte jeg betemme hvor tidskapselen skulle dra 

Om jeg reiste mot fremtiden
ville jeg sannsynligvis komme dit som et akterutseilt fossil 
Jeg ble nok tatt hånd om 
kanskje ble jeg stilt ut på zoologisk museum
og super sapiens ville stille meg spørsmål 
en må anta at jeg ble utsatt for lett humring og KIs psykologiske tester

Da ville jeg heller reise mot fortiden 
jeg kom til å vekke oppsikt fordi jeg var profet   
ville tale sannhets ord
for jeg kjente morgendagen 
og meg selv

Jeg ville ikke reise for langt tilbake
varme badegulv er så deilig
og hvor skulle jeg stanse? 1985? 1905? 35?
kanskje nøye meg med det året Trump kom til makten?  
Ville jeg huske morgendagen bedre enn jeg nå husker gårsdagen?
I verste fall ville min nye samtid konkludere med at jeg var i mental ubalanse 
og sette fysiske og mentale hindringer for min utfoldelse – der i min nye nåtid. 

Jeg tror kanskje det er tryggest at ferden stanser før den starter
for jeg kjenner dagen i dag
og til en viss grad meg selv
det er skremmende nok  


.

.

.

.

.

Publisert i Historie, Livet, Livsvisdom, Transport | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Stjernen

Jeg lyser for deg når mørket er der 
Du må heve hodet 
åpne øynene 
søke der oppe 
Om du skulle ha øynene lukket 
så er jeg der likevel


.
.
.
.
.
.
.
christmas
.
is
.
coming
.
.
.

Publisert i Høytider, Jul | Legg igjen en kommentar

Lykke





Her om dagen ble det gitt en karakteristikk av meg som gikk ut på at jeg gjorde mitt for å være lykkelig. Jeg fikk med en gang en dårlig følelse, la meg like godt si at jeg fikk et snev av dårlig samvittighet. 

Visst ønsker jeg å være lykkelig og ha det godt. Opp gjennom årene har jeg også vært oppmerksom på den mulige urettferdigheten i den posisjon livet har satt meg i. Jeg tenker da på det å sammenligne meg med andre, gjerne mange, hundrevis av millioner andre for den saks skyld. Jeg har også, kanskje for å nøytralisere den dårlige samvittigheten, spurt enkelte samtalepartnere om jeg skal ha dårlig samvittighet for min lykke. Svaret er alltid som jeg ønsker å høre det: Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det godt. Derfor har jeg fortsatt å lulle meg inn i min behagelige tilværelse.

Fortsatt lar jeg integreringen av våre nye landsmenn være en del av kommunens ansvar. Det er en av de tingene skattepengene mine skal brukes til.

Jeg gir klær til Fretex, men fortsatt henger det for mange skjorter og bukser i skapet.

Mesteren, Jesus, har sagt at jeg skal gi bort alt jeg eier til de fattige. Men det har jeg ikke gjort. Fortsatt er mitt jordiske gods en del av min lykke.

Jeg skulle hjelpe den som er i nød, men jeg er et dårlig eksempel som den nødlidendes hjelper.

Mesteren sa at jeg skulle forlate far, mor og familien og gå på Hans vei. Jeg forlot dem ikke. Fortsatt er familien en del av min lykke.

Jeg slikker sol i en tilbakelent og tilbaketrukket tilværelse og svaler meg svømmende i Middelhavets blå bølger eller om så er i bassengets klorbehandlede, solvarmede ferskvann.

Det er så mange grunner til at jeg skulle ha dårlig samvittighet i min siviliserte, gode tilværelse, men likevel fortsetter jeg å leve på min lykkelige måte  

og jeg vil alltid lure på om jeg skal ha dårlig samvittighet eller om jeg  bare skal fortsette med å være lykkelig.  

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar