Fra værmeldingen

Allerede som liten gutt hørte jeg på værmeldingen på radio. Det er bare en ting jeg husker av det, nemlig en ting som ble nevnt hver gang. Og at jeg husker det, har med det du får høre her:

Mamma og jeg var ute og gikk, jeg var så liten at jeg leide henne. I en butikk vi passerte, solgte de tydeligvis dameklær, for det var en fot, modellert fra lår til tå, som var stilt ut i vinduet. Jeg så jo  at det var en damefot, men jeg hadde aldri sett en fot adskilt fra kroppen. Derfor assosierte jeg med en fot jeg hørte om stort sett hver dag, og spurte:

«Mamma, er det der Lofoten?»

Lofoten

Lofoten

Publisert i Barn, Fin Form, Historie, Uncategorized | Merket med | Legg igjen en kommentar

Alzheimer

Du er min – Du er ikke min.

For noen år siden i deltok jeg på et utearrangement i Torrevieja. På murveggen like ved der jeg satt, så jeg del av et veggmaleri som jeg ble fascinert av. Det var et stort maleri, og jeg fikk ikke sett hele bildet den kvelden.

Da jeg kom tilbake et par år senere, viste det seg at området var avstengt med gjerde og en port, men heldigvis fant jeg en måte å få tatt et bilde. Nedenfor viser jeg både det komplette maleriet og detaljene i sentrum som fikk oppmerksomheten min den gangen.

Maleriet var laget på en vegg utenfor Alzheimersenteret, og med det “i bakhodet” funderte jeg litt over inntrykkene jeg satt med.

Vi ser to ansikt, et i hver ytterkant av maleriet, og en kan ane levd liv. På baksiden av hodene ser vi inn i dem, og du finner ordentlig rot der inne. Innsiden av hodet er kaos, og en ser tråder som strekker seg ut og bakover og gir gode følelser i møte med en som er nær. Jeg tror det fortsatt er tankeevne der inne. Kanskje tenkes det at

Jeg er glad i deg – Jeg trenger at du er glad i meg.  

Named by Perry: Alzheimer - disaster
Alzheimer – katastrofe
I don't want to lose you
Jeg er glad i deg – Ikke la meg miste deg

.

Publisert i Helse, Kunst, Livet, Vennskap | Legg igjen en kommentar

Min barndoms snekke

Etter i februar å ha fortalt om turen i storm med snekka, og fått Robert Voldnes’ kommentar om noe ustabile båtmotorer på 50-60-tallet, må jeg fortelle litt mer om den snekka.

Det var ei klassisk tresnekke på 21 fot. Baugen lutet lett forover, akkurat så mye at det for meg så naturlig og stilig ut. Akterstevnen gikk rett ned, avrundet ved og under vannlinjen. Det var et nydelig skrog uten kahytt eller vindskjermer.

Selv om jeg bare var 7-8 år gammel, hadde jeg fått med meg at prisen var 3000 kroner, det kan ikke ha vært tidligere enn 1956, kanskje -57. Den skulle betales med månedlige avdrag over noe tid. Noen år senere vet jeg at pappa tjente om lag 13.000 kroner i året. Den brukte snekka kostet dermed ¼ brutto årslønn. Pappa kan umulig ha prutet.

Den hadde vært brukt som lettbåt under sildefisket. Da pappa overtok den, hadde lettbåtene begynt å få et sterkere skrog, så snekka vår var vel ikke god nok i den sammenheng lenger.

Jeg har tenkt at snekka må ha vært hardt kjørt, full fart forover eller full fart akterover, sjelden noe midt imellom. Forover – akterover ble bestemt av Sleipner-koblingen med den vridbare propellen som vel var standard på “alle” mindre båter før girene overtok. I voksen alder har jeg tenkt at den 8-11 hk Albin motoren hadde noe slitasje da vi overtok den. Det var montert hjul til å vri motoren igang med, som erstatning for sveiva. Det var en ypperlig løsning, det var bare å slippe rattet når du hadde dreid det for å starte. Det sparte hendene dersom motoren «slo tilbake».

Et par årer fulgte med. Gjett om vi måtte ta dem i bruk. Den båten var jeg mang en gang med å ro sammen med pappa, han på den ene åren, jeg og Stein på den andre, heldigvis i rolig vær sommerstid.

Snekka fulgte med da vi flyttet til Langesund, fraktet på ei skute som gikk i trafikk langs kysten. Vi hadde da noen episoder her også før den ble solgt. Fornuftig avtale: Du kjøper båten, motoren følger gratis med på kjøpet.

Bildet kan inneholde: 2 personer, himmel, utendørs og vann
Bildet kan inneholde: hav, himmel, båt, utendørs, vann og natur
Publisert i Fritid, Historie, Sommer | Merket med | Legg igjen en kommentar

Sivilisasjon og sparedusj

Jeg har mistet troen på meg selv når det gjelder å aksjonere i forhold til klimautfordringene, og mistenker at jeg egentlig ikke bryr meg om problemet. Sivilisert som jeg mener å være, dusjer jeg regelmessig, men har sluttet med sparedusj. Ikke vil jeg fly mindre i år enn i fjor heller. Dessuten kjører jeg dieselbil med mer enn nok hestekrefter.

Apropos sivilisert. Leser at vi lever i en Type 1 sivilisasjon, den laveste på en Kardashev skala som går fra 1 til 3. Skalaen forteller noe om det teknologiske nivået på en sivilisasjon med bakgrunn i den energimengde den er i stand til å bruke.

Jeg er jo for tekniske fremskritt, og dersom vi skal komme oss til nivå 2, som jeg forstår er å bruke all den energien sola vår avgir, så må vi jo skape et behov for utnyttelse av en slik energimengde.

La oss dusje, fly og dra på all verdens unødvendige cruise. La oss vise at vi kan bruke masse energi og på den måten øve et sterkest mulig press på de vitenskapelige og teknologiske miljøene. La oss drive vår viten dypere, lengre, høyere og utvikle sivilisasjonen til et nivå som overgår min fatteevne.  

He he. Det var nå moro å filosofere, da.

Bilde fra www.kosmosjournal.org

Publisert i Livet, Livsstil, Natur, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gi eller få

Det er så mye vær nå om dagen 
det er snø, det er tåke og regn 
meteorologen, han er reine plagen 
men med fingeren gir han et tegn

Det blir fint vær på Costa Blanca 
det blir skyfritt med varme og sol 
du kan trygt ta ei runde Petanca 
etterfulgt av en rast i en stol 

I ro lar du tankene fare
du skal innom både rett og galt
Er det rett at velstand skal vare?
Hva med Mesterens ord: Gi bort alt

Men hva gjorde kirken opp gjennom århundrene? Ser du på de store katedralene, så samlet de. Men kan jeg gjemme meg bak det andre har gjort galt?

Jeg nekter å gi bort min velstand
selv om enken hun ga bort alt sitt
i forhold er jeg i en tilstand
der jeg hegner om meg og mitt

Føler det slik, ja. Og dette eksempelet med den fattige enken som Jesus gir oss, det må jo bare gi oss en følelse av mislykkethet. Vi gjør jo ikke slik som henne.

Jeg vil ikke henge med hodet
for den overflod som jeg har
jeg er født på en plass på vår klode
der vi skal skatte av det vi har

Der har vi løsningen, ja. Skatten. Jeg slipper å bry meg. Staten ordner med min dårlige samvittighet og sier hva jeg skal gjøre, følge loven, Den norske:

Så min skatt betales med glede
om noen skal få, må andre gi
mitt overskudd gjemmes i redet
eller smuldrer fra lomm’boka mi

Publisert i Dikt, Livet, Livsvisdom | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tidshjulet

Han hadde en bestemt følelse av at tidens hjul gikk raskere enn før og bestemte seg for å stanse det.

Da han våknet fant han noe misfornøyd ut at de medreisende hadde kommet langt avgårde. Han var ikke satt tilbake, hadde bare stått på stedet hvil, og hans nære fremtid viste seg å være ukjent for ham. Følgelig var det heller ingen der fremme som kunne ta hensyn til ham lenger.

Ille til mote sveivet han hjulet i gang igjen, han klarte til og med å få det til å dreie raskere enn før. Det virket som om tidshorisonten kom nærmere med akselererende hastighet. Vennene ble tatt igjen, og han rakk akkurat å hoppe av i det klokken viste 23:34.25. 4.2019.

Med et selvtilfreds nikk konstaterte han at han nok hadde vært raskere enn sin egen skygge, og han tenkte; Lucky Man.

Tidens hjul
Publisert i Historie, Livet | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

I dag eller i går

Dersom vi blander tiden litt, 2000 år for eksempel, så kunne de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus, vært IS krigere som hadde reist fra hjemlandet sitt, la meg her bruke navnet Mesopotamia. Kanskje var de med på et opprør i Jødeland og Jerusalem og forsøkte å velte myndighetene (romerne) som hadde kontrollen der.

Uten å vurdere eventuell mulig straffeutmåling hverken der eller der, spør jeg meg selv; Ville det vært riktig av mesopotamske myndigheter å hente røverne hjem før de romerske myndighetene fikk gjennomført sin lokale rettergang?

Publisert i Historie, Kommentarer, Samfunn | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjør noe med det

Verden er et farlig sted, ikke på grunn av alle de onde menneskene, men på grunn av alle de som ikke gjør noe med det. 

Påstått å være sagt av Albert Einstein, og selv om jeg ikke har noe å slå i bordet med, så har jeg jo lov å reflektere over det.

Publisert i Kommentarer, Livsvisdom, Sitater | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Pent kledd – eller ikke

En samtalepartner jeg hadde i dag (i Spania) mente at i Norge kan hvem som helst gå ut både til hverdags og fest i mer eller mindre fine klær, dongeri om så skulle være. Slik er det derimot ikke i Spania. Her er det forskjell på det å være fint kledd og det å gå i hverdagsklær og joggesko.  

For noen år siden hadde hun besøkt en butikk i byen (Torrevieja). Hun hadde brukt sykkel til byen kledd i et passende antrekk, og hadde entret butikken med en bærepose.  

Hun gjorde en normal sondering i lokalet, men etter noe tid kom en ekspeditør og antydet at dette kanskje ikke var butikken for henne.

Min forteller hadde antydet til meg at hun var meget godt bemidlet, og til ekspeditøren repliserte hun at hennes bemerkning ikke var noe problem, og tilføyde; “Jeg kommer aldri til å besøke denne butikken igjen”.

Skal vi trekke et par konklusjoner? I Spania er det fortsatt stil. Upper class i Norge er ikke alltid lett å få øye på.

.

.

.

.

.

Publisert i Historie, Kommentarer, Livet, Livsstil, Livsvisdom, Samfunn | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Motorstopp i stormen


Jeg var ca. 12 år den lørdagen vi skulle flytte snekka (åpen båt) fra den faste båtplassen på sildoljefabrikken på Mjølstadneset. Pappa, Stein og jeg skulle ha den til Fosnavåg der vi skulle legge den ved ei av kaiene noen sommerdager.

Som en kunne oppleve på sunnmøre, var det regn og vind. Været var vi vant med, så det var ikke nødvendig å vente på opphold. Vi tok snekka gjennom leia til Straumen for deretter å runde land og komme ut på Holmefjorden klar for siste strekk.

Med en gang vi kom ut på fjorden, økte både vind, regn og bølger. Men vi fortsatte. Vinden tiltok ytterligere etter som vi kom lenger fra land. Vi fikk vestavinden rett forfra, og det kan ikke ha vært langt unna storm i kastene.

Vi forstod at dette var uvær. Baugen på båten reiste seg på bølgetoppene. Stein krøyp fram i forpiggen og krøllet seg sammen på noe tauverk delvis beskyttet av det lille dekket over som var i høyde med rekka. Av oss tre var det han som fikk kjenne båtens største bevegelse opp og ned. Han kjente og hørte sjøen hver gang båten falt ned og støtte inn i neste bølge.

Jeg husker godt minuttene før vi bestemte oss for å snu. Båten tok imot den ene bølgen etter den andre og reiste seg på bølgetoppene. Med baugen hevet tok vinden tak, og jeg følte gang på gang at vinden ikke bare blåste på baugen, men også tok tak i den fremste delen av bunnen. Det var skremmende å kjenne at båten ikke falt ned, men ble holdt oppe av vinden før baugen falt ned i bølgedalen igjen.

Pappa var en hardhaus, men da jeg ymtet frampå at vi kanskje skulle snu, var han enig og dreide båten til babord. I noen kritiske sekunder ville vi få vind og bølger inn fra siden. Båten rullet, og med bensintanken montert på tvers akterut, skvulpet bensinrøret tørt. Det måtte bli motorstopp.

Vi hadde alltid med en jerrykanne ekstra bensin og pappa sleit nok da bensinen både rant ned i tanken og skvulpet ut av trakta.

Motoren startet med påfølgende stopp to, tre ganger. Men så fikk den jevn gange slik at vi kunne dreie baugen mot øst, sør og tilbake til land. Jeg var våt som ei kråke, men glad for å få land under føttene igjen.

Publisert i Barn, Historie, Livet, Natur, Sommer | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sildefiske (3)

Et par år etter turen med “Ludo”(postet 3. februar -19) fikk jeg en annen tur. Da var jeg med uten pappa. Han vinket meg av gårde fra kaia i Fosnavåg. Det var stuerten som hadde tatt på seg ansvaret å passe på meg. Båten jeg hadde “mønstret” på var M/S “Ragnhild”, hun var eid av Peder Sævik og lå mye oppankret i Sævik (Sævikane, som en sa for å stedfeste land- og sjøområdet). Hun var ca. 60 fot lang, en uvant form på en fiskebåt på de kanter. I ettertid har jeg skjønt at det kan ha vært en større utgave av Colin Archer skøytenes form, i hvert fall over vannlinjen. Hun fungerte som hjelpebåt under sildefisket. Jeg husker hun hadde fått ny motor noe tidligere, og vi guttunger i bygda var imponert over de nye hestekreftene vi hørte at hun hadde fått. Likevel har vel enkelte av dagens 20 fots hurtigbåter like stor eller større motor (syns jeg å huske at Ragnhild hadde fått 140 hk?).   

Det var urolig sjø med dønning, og det tok ikke lang tid ute på feltet før jeg ble sjøsjuk. “Ragnhild” hadde tidlig på dagen blitt hjelpebåt for en av snurperne, og det var hektisk aktivitet ombord. Stuerten skulle jobbe på dekk. Han kunne derfor ikke pleie en sjøsjuk guttunge for lenge av gangen, og for både ham og meg var det en god løsning å finne ei køye til meg med ei bøtte på dørken.

Søvnen må ha tatt meg, for jeg våknet av at stuerten røsket forsiktig i meg. Det viste seg at fisket var over og vi var på vei innover til land. Sjøen begynte å legge seg da vi var kommet på høyde med land, bare lange, slake dønninger skøyv aktenfra på ei godt lastet Ragnhild. Holmefjorden var stille og rolig, men jeg husker ingen ting av ankomsten hos Voldnes sildemottak eller gåturen hjem fra kaia.

Denne min andre og siste tur på sildefiske var ikke mye å skryte av, men jeg kan likevel si at jeg var der. Så er det jo slik at alle våre erfaringer er med og former oss og blir del av ballasten vi bringer med oss videre.  

M/S Ragnhild.
Bilde fra Anton Sævik
Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Livet, Samfunn, Vinter | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skoleungdom og aristokrati

 

All ære til skoleelevene som gjør
oss etablerte oppmerksom på
elendigheten vi øyensynlig har stelt
til. Trist å tenke på at det er de
unge som sitter med regningen etter
at vi (de eldre), på en måte har
levd et behagelig liv på kreditt.

  "Etter oss kommer syndfloden" ...
sa Ludvig 15. og ante at det ville
bli tyngre dager for den kommende
slekt.

  Han tenkte på overfloden og
sløseriet! Kongen og overklassen
visste nok at det utsvevende og
luksuriøse livet deres før eller
siden måtte ta slutt. Noen år
senere, i 1789, kom syndfloden i
form av den franske revolusjon.

  De som ble ansett å høre til
aristokratiet, og som ble
halshugget da massene tok over,
var de rike, de som hadde mest
penger og brukte dem på seg selv.
De halshuggede hadde ikke brydd
seg om de lavere lag av
befolkningen, de hardt arbeidende
og underbetalte. De som opphøyet
seg selv, ble med makt erstattet
av nettopp de undertrykte.   

  Slapp av folkens, det er 230
år siden. Slike ovenfraogned-
oldninger finnes  ikke lenger
(var jeg ironisk nå?). I dag har
vi demokrati, og det betyr at de
folkevalgte hører på de som har
valgt dem. Hvis ikke kommer de
på moderne vis til å bli
valghugget.

  Har massene begynt å røre på
seg?






Publisert i Arbeid, Barn, Historie, Kommentarer, Livet, Livsstil, Livsvisdom, Samfunn, Sitater | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar